Julen er en tid der følelsesladede minner kommer frem, og med litt champagne, som er min personlige tidsmaskin, kom jeg igjen til å tenke på en desembernatt i 1992 i Paris. Jeg var den gangen en ung «sous-Lieutenant», med base i Alsace, i en bunker fra 1932, 143 meter under bakken. De kommende linjene er ikke ment som skryt, men som en slags selvopplevd julefortelling.
Dette er min lille «Paris Christmas fairytail» som jeg ofte har i mine tanker, når jeg er ute en kald vinternatt. Alsace var på andre siden av kloden for en mann fra Bordeaux. Jeg hadde ikke så mange permisjoner og reisen hjem tok nesten en hel dag med tog. Jeg satt i full offiser-uniform på en benk på Gare Montparnasse i Paris, og ventet på et natt-tog til Bordeaux. Det var iskaldt, og jeg tror ikke at det er så mye som trekker mer enn en togstasjon om vinteren. En annen ting jeg kan konkludere med, er at alle togstasjoner i hele verden tiltrekker seg alle triste skjebner hver by har å by på.
Det var derfor ikke så rart at en uteligger plutselig sto foran meg. Det som var litt spesielt var at han ga meg en veldig «fin» militær honnør. Jeg var litt sjenert, og satt taus på benken, og håpet at toget skulle komme snart. Han begynte å prate til meg med intensiteten til et maskingevær og konkluderte alle sine setninger med «mon Lieutenant». Jeg kunne ikke se han rett i øynene, så jeg kikket hele tiden på føttene hans. Denne mannen gikk kun i grå hullete ullsokker, denne kalde vinternatten. Han dro ut et papir fra lommen og viste det til meg. det var hans siste stolthet som menneske, et bevis på at han har utført noe i livet, og har eksistert; det var hans militær-papirer som krigsveteran. Jeg så på han, denne gangen rett i øynene og ba han å sette seg ved siden av meg og fra det magiske øyeblikket, gikk alt uten ord.
Jeg fant mine nye slitesterke svarte ullsokker i militærsekken som han tok på seg med en gang. Nesten automatisk begynte jeg å knyte av min venstre sko som jeg ga til ham, og deretter min høyre sko. De passet godt på han.
Han betraktet dem sittende og plutselig sto han foran meg igjen med haken opp, «stolt som en hane» som vi sier i det franske militæret, og ga meg honnør. Det var min tur til å stå opp denne gangen og vise han litt respekt. Jeg responderte til han på samme måte. Han med mine nypussede sko, og jeg i mine svarte ullsokker. Vi sto foran hverandre en lang stund før jeg måtte ta toget til Bordeaux, i full offiser uniform, men uten sko.
20 år senere vet jeg fortsatt ikke hvem av oss som ble mest glad eller rørt denne natten.
GODT NYTTÅR!
