.Kjære vinvenn,
Jeg husker godt da jeg begynte å importere vin til Norge, så var et godt (eller et dårlig) salg avhengig av bare en ting: en god anmeldelse («løp og kjøp» var toppen) i de største norske vinspaltene. Konsumentene trodde på hvert eneste ord i disse spaltene, som man tror på bibelske ord, og løp til butikkene (ofte med avisspalten i hånden) og kjøpte i kassevis av det de fikk anbefalt.
I begynnelsen av min vinkarriere, var mitt forhold til årgangstabellen litt av det samme. Jeg hadde ikke nok erfaring og selvsikkerhet til å danne meg et godt bilde av årgangene og gjøre min egen vurdering. Som de aller fleste i bransjen, ventet vi på karakterene fra enkelte anerkjente vinskribenter for å tørre å uttrykke oss om en årgang.
Hvis disse ledende trendskaperne ga mer eller mindre de samme karakterene, spredde disse seg som ild i tørt gress, og hele Bordeaux-bransjen ble fort enstemmig.
Her er en liten samtale fra denne tiden i en tidligere «primeurs-kampanje» (Viner kjøpes engros og på forhånd før de er ferdig produsert og smakes underveis fra fatet, og ikke helt ferdig, men for å skape seg et bilde av hvordan de blir..)
- «Dette er århundres beste årgang», sier en courtier (Vinmegler – et (u)nødvendig ledd i Bordeaux mellom slottene og négociants, Vinhandlere) .
- «Men sa vi ikke det også om forrige årgang?» spør en négociant fort.
- Kanskje (det er viktig å være i tvil, selv om alle vet med stor sikkerhet at det ble sagt uten tvil), men denne årgangen er bedre på alle måter, sier vinmegleren
- Er det derfor prisene gikk i taket? spør vinhandleren lavt (vi prater lavt, lite og egentlig så sjelden som mulig i Bordeaux om disse trivialiteter og vulgariteter som priser og salgsbetingelser)
- Husk (selv om det kanskje ikke alltid er noe å huske på) hvor lang tid dere brukte på å vurdere 1982-årgangen, og hvor mye dere snakket om prisene denne gangen allerede.
Ikke gjør en ny feil, kjøp nå før det blir for sent. (Amen! Etter dette er det ikke noe mer å si). Da var domino-effekten i full gang, og vi kunne nesten snakke om «pyramidespill» som også var veldig populære på denne tiden?
Jeg har alltid lurt på hvordan en vin klarer å bli bedre enn sin forgjenger som allerede var «en perfekt vin»? Hvordan er det mulig å passere «perfeksjon»? Kanskje fordi forrige årgang allerede var helt utsolgt, og en ny primeurs-kampanje var i full gang og forrige årsregnskap var allerede revidert og glemt?
Jeg spiste nylig med en god venn som snakket varmt om sitt slott i Médoc. Han sa følgende:
- » Jeg forstår ikke hvorfor så mange snakker så stygt om 1987-årgangen. Vi smakte den nettopp (i magnum flasker) og den var FA-BEL-AKTIG! For øvrig smaker alle årganger som ender med 7 veldig bra hos oss: 1977, 1987, 1997, 2007. Vi har store forventninger til 2017!»
Ja, jeg kan knapt vente på hans 2027, for å ikke snakke om hans 2037…
Min ydmyke konklusjon er at selv om det finnes noen naturlige forutsetninger for å produsere en god årgang (gode eller perfekte værforhold hele året uten frost, lang hetebølge eller regn), er det aldri helt rødt eller hvitt. Alt er mye mer nyansert, og man sier ofte i Bordeaux at det er på de vanskelige årganger at man kjenner igjen de store produsentene.
Aubert de Villaine (Domaine de la Romanée-Conti) skrev :
«det finnes ingen store eller små årganger! Det finnes noen årganger som er enklere og andre mindre enkle.»
Ønsker deg en flott sensommer…
