Kjære vinvenn,
I Bordeaux sies det ofte at alle i vinbransjen, særlig på vestsiden, i Médoc og Graves, og blant Bordeaux-négociant’s (ikke fra Libourne) tilhører den samme familien. Vi tilhører «Den store vinfamilien» og kanskje litt mer, og vi er alle fettere og kusiner. Det som er spesielt fint er at vi kan velge hvem vi har lyst til å dele familiebåndene med. Ikke som i vår medarvede familie, der vi må ta alt på godt og vondt…
Jeg kan nevne enkelte av disse flotte menneskene; Paulin Calvet fra Château Picque-Caillou, slottet der min bestefar ble født i 1909 og som ble solgt for å støtte krigsinnsatsen mot tyskerne. Yann Schÿler, Château Kirwan og dansk konsul i generasjoner (nå også norsk og svensk) og mine to «Olivier favoritter» i Bordeaux: Olivier Cuvelier fra Château Léoville-Poyferré og Olivier Bernard fra Domaine de Chevalier.
Min bestefar var vinhandler i mellomkrigstiden og i denne perioden hadde han en kunde som ikke klarte å betale en regning. Han gjorde allikevel opp for seg med en pall magnum flasker fra Château Gruaud-Larose-Sarget 1925, som den het denne gangen.
I 1999 ble jeg invitert til lunch på Château Kirwan av faren til Yann, Jean-Henri Schÿler-Schröder, som var min «grand-onkel». En tradisjonnell fransk middag foregår alltid i denne rekkefølge: forrett, hovedrett, salat, ost og dessert. Like før osten skulle serveres sto Jean-Henri opp og mumlet en setning som inneholdt ordet «kjeller».
Han kom tilbake fra kjelleren med en 70-åring. En flaske Château Gruaud-Larose 1929. Jeg tenkte automatisk at vi skulle få servert en overmoden, ensporet, flat, død og tynn vin. Til min store glede tok jeg fullstendig feil og vinen var veldig god, velbalansert mellom modne og friske frukter. Rett og slett en sprek og elegant 70-åring. Det er ikke alle viner som kan lagres over tid.
En fredag i juni 2017 ble jeg invitert til en middag hos min (ekte) fetter i Bordeaux og han skulle åpne en av de siste flaskene fra vår felles bestefar, en magnum Gruaud-Larose 1925. Nivået i flasken hadde gått litt ned, og det er sjelden et godt tegn når det gjelder kvaliteten. Jeg tok ut korken forsiktig, men tuppen knakk, også et dårlig tegn, men vi hadde ikke gitt opp alt håp enda.
Jeg sjenket veldig forsiktig vin i glassene, og vår 92-åring hadde fortsatt en fin og livlig glans (ikke matt altså). Duftene luktet av en gammel tid, et støvete rom med parkett og gamle tremøbler som hadde vært lukket i 90 år. Vinen var veldig frisk og jeg husket veldig godt den 1929-varianten jeg smakte for 18 år siden. Vinen var slank, fruktig, elegant og med en lang og meget behagelig ettersmak. Jeg smakte og drakk familiehistorie, og menneskelig historie rett og slett. Jeg tror til og med at min bestefar besøkte meg denne natten og smilte til meg. I Bordeaux, og i Cognac, har vi også vår «englenes andel«!
4 dager senere var jeg på Vinexpo i Bordeaux (verdens største og beste vinmesse) og ble presentert for Jean Merlaut. Et flott navn når man jobber i vinransjen i Bordeaux, det uttales 
som druen, men skrives annerledes: Merlot! Jeg hadde hørt mye om Merlaut gjennom min familie, men aldri truffet han. For å gjøre det enkelt var hans bestefar broren til min egen. Vi snakket lenge sammen, som om vi hadde kjent hverandre bestandig, om familiebånd, vin og andre ting. Da han skulle gå videre, satt han venstre hånden på min høyre skulder, tok meg lenge i hånden og sa til meg med et intens blikk: A bientôt Cousin!» (På snarling gjensyn, fetter!)
Denne anerkjennelsen fra en såpass dyktig og anerkjent vinaktør, en ekte «gentleman-farmer«, føltes nesten som å ha blitt dekorert med kongens fortjenestemedalje.
Livet i vinbransjen er et flott eventyr og jeg ble enda gladere og tryggere for å ha fulgt karrieren i vinbransjen etter min kjære bestefar, han var også en ekte gentleman-farmer fra en annen tid.
Historien er aldri statisk. Den skrives også i vinbransjen hver eneste dag, og Yann Schÿler lovet meg flere årganger fra Gruaud-Larose og Kirwan.
